Wednesday, July 25, 2007

Tyfus forvirret

Tyfus er forvirret igjen. Hva er egentlig forskjellen på «å røre eller å være rørete» og «å røle»? Det skal visstnok være en forskjell, men Tyfus får ikke øye på den. Han klør seg i hodet, men det hjelper ikke. Han tar seg en iskald drink med is, men det nytter ikke.

Hva har verden blitt til, lurer han på, når selv slik en enkel sak blir komplisert? Han graver hull i skallen med fingrene, men det har ingen synlig nytteeffekt.

Skallen kan være skikkelig surrete noen ganger, spesielt når man begynner å røre. Da nytter det simpelthen ikke å få noen orden på det. Tyfus kan skrive under på den stripete linjen i den forbindelse. Han har lang erfaring og vet hva det dreier seg om.

Thursday, July 19, 2007

Punchball Joe

Punchball Joe står på hjørnet. Han får seg en smekk hver gang noen går forbi. Hvis noen går rett vest får Joe seg en på trynet. Hvis noen går øst får han seg to på trynet. De kalte han også Tryne Josef i gamle dager.

Når solen står opp i nord og månen går ned i sør tråkker noen på Josef. Det er synd på den mannen.

I snø og storm, hagl og regn står han der, ubevegelig, med et uutgrunnelig uttrykk i trynet. Verden er slem mot Josef. De driter på han, spytter på han og pisser på han. Noen ganger legger de han til og med flat på bakken og hopper og danser på han. Noen snille mennesker hjelper han på bena igjen, men det nytter lite. De som hopper og danser vender alltid tilbake.

Det er en hard, nådeløs verden.

Tyfus på sommerferie

Den gode Tyfus har vært på sommerferie og gjort mange spennende ting. Han har vært i Afrika for første gang i sitt liv og hatt det utrolig gøy. Tyfus har badet i kannibalers gryter. Han har klatret i fjell og gått på is der all is er borte. I det hele tatt, Tyfus er nå blant de mest bereiste klovner i bygda.

Det han kan si er at han tok mange flotte bilder på turen. Dessverre er han noe av en amatørfotograf og glemte dessverre å fjerne dekselet foran linsen før han fotograferte. Vel, vel, han har alltid minnene, minnene om strabasiøse turer i nittifem graders varme, en hel masse menneskeetende fluer og anfall av marihuana i teltet sent på den hete natten. Jeg husker det veldig godt. Utenom de talløse feberfantasiene så var det faktisk en flott ferie.

Vi trådte ut av flyet i august en gang. Tilgi Tyfus, for han husker ikke den nøyaktige datoen. Han husker ikke engang hjemreisen, for da var han dritings på smuglersprit. I det hele tatt, det rant i en stri strøm fra Tyfus sin rumpe mesteparten av tiden. Maten i Afrika er under all kritikk, mener Tyfus. Flyplassen var stappfull av folk. Vi måtte krabbe over alle sardinene i boksen for å nå fram til skranken. Da vi endelig nådde fram oppdaget vi at vi hadde mistet all bagasjen og at flyet hadde lettet. Tyfus skjønner ikke at folk reiser på ferie midt på sommeren når alle andre gjør det. Han skjønner det rett og slett ikke.

Tyfus hadde det utrolig gøy. Han vil garantert reise tilbake dit.

Jeg elsker Marianne Auli sin rumpe

Tyfus elsker Marianne Auli sin rumpe. Han kan ikke noe for det. Han ønsker å spise den opp, til å hive den rett opp i gryten, tilsette en masse krydder, og sette på varmen. Nam.

Folk flest misforstår dette, mener Tyfus. De ser bare naken hud og tenker øyeblikkelig på sex. Slevsagt. De ser ikke den potensielt vidunderlige kulinariske nytelsen i det hele. Etter Tyfus mening har folk flest helt gale prioriteringer. Vel er prostitusjon ettersigende verdens eldste yrke, men tross det bør man aldri undervurdere verdien av et godt måltid.

I det hele tatt, Tyfus forundres konstant over menneskeheten. Når folk flest ser Marianne Aulis rumpe tenker de øyeblikkelig sykkelpumpe, mens Tyfus bare har lyst til å sette tennene i den.

Tuesday, July 03, 2007

Hannkatt på rov

Det er generelt sett to typer hannkatter som får ganske mye her i verden. Den ene er den ekstremt pågående typen og den andre er den tilbakelente, tålmodige jegeren, som venter på at de andre tullingene har kjempet til siste bloddråpe før han rolig og avslappet kan bevege seg inn i tomrommet som har oppstått.

Den pågående typen holder det gående hele kvelden. Han står på uten pause, uten et øyeblikks pause, og det virker. Hunnkattene liker den enorme oppmerksomheten han gir dem og de blir smigret og ruller seg i sanden foran hannkattens kåte blikk. Men da han prøver å komme nærmere spretter de opp igjen og det hele starter på nytt. Hunnkattene selger seg ikke lett. Men den pågående typen vet dette og fortsetter villig sin vedvarende kurtisering. Vi er nå inn i små timer, og hunnkattens motstand minker. Hannkatten kan lukte dette. Alle instinkter skriker at nedleggelsen av byttet er nært forestående, og forventningen får slevet til å renne fra munnen hans. Alt ser ut til å ende godt. Eventyret får en lykkelig slutt.

Det er da flere av den pågående typen ankommer eller melder sin interesse. De kan nettopp ha ankommet valplassen eller de har ventet tålmodig på dette øyeblikket, da konkurrenten er påviselig svekket og de kan knekke han ved en kjapp og avgjørende inngripen.

Men nei, da, det er fortsatt saft igjen i trøtte ben, og det går mot dager og netter med knurring av snerring, og endeløse angrep og pareringer. Hunnkatten blir lei av det hele og prøver å løpe unna, forlate valplassen, men da glemmer jegerne krangelen for et øyeblikk og forfølger det stakkars hunndyret i samlet folk, inntil hun igjen stopper og vifter med øyenbrynene og kurrer brunstig.

Hun når kanskje fram til huset sitt og husets herre slipper henne inn. Han sier det selvsagte og fornuftige at nå har hun en gyllen sjanse til å slappe av litt og kanskje får hun seg kanskje til og med litt søvn. Men det er da sangen begynner. Den gudeløse jamringen går gjennom marg og bein og tenner henne noe aldeles utrolig. Hun går på døren og insisterer på å bli sluppet ut igjen, og dermed har vi det gående igjen.

Men så, etter tre soloppganger og nedganger, i nøyaktig riktig, perfekt timet øyeblikk dukker den late hannkatten opp. De andre kan knapt se en døyt gjennom sine gjenklistrete øyene, kan knapt skjære smør med sine sløve klør, og han gjør kort prosess med dem.

Han tar hunnkatten med på restaurant. Han åpner dørene til henne, og viser henne sine anbefalinger på menyen, og når han ser stjernene i øynene hennes så vet han at i kveld, da vil det skje, da vil eventyret få en lykkelig slutt.

Da dukker hannkattens tidligere hunnkatt opp. Han kan praktisk talt høre hvordan hun kvesser klørne, hvordan hun forventingsfullt gnir potene sammen, og han sukker tungt. Dette går mot nok en blodig kveld og natt. Og morgen og overmorgen og kommende år.

Hannkatten tar fram revolveren, stikker løpet i munnen og blåser hodet av seg. En mektig og tålmodig hannkatt har endelig møtt sitt endelikt. Moralen må være: Uansett om man gjør alt riktig her i verden så kan man aldri forsikre seg mot tilværelsens bitre realiteter. Eller: Selv den mest utholdende av jegere kjenner sine begrensninger, og vet når han er slått.