Sort Messe

er en bok fra 1936 skrevet av mesteren John Dickson Carr. Den balanserer hele tiden på en briljant måte på grensen til det overnaturlige og er en av den moderne litteraturens klassikere. Du sitter hele tiden og hopper i stolen (eller ligger stein dau i den) og tror at nå, nå har du løsningen. Så - på siste side - slår sannheten imot deg. Du håper desperat at hverdagen, at livet, er ordnet og liketil, men du tar håpløst feil. Og du vet det, innerst inne, der ditt knøttlille ego skjuler seg. Der din menneskelighet burde ha ligget ligger istedet en svart, uappetittlig flekk.

Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor jeg står her og snakker med deg. Du har sannsynligvis ikke lest boken. Det er det jeg alltid har sagt. Menneskets dumhet kjenner ingen grenser. Jeg husker i min tid som krigsflyver, da var det tider da. En rik mann var en mann og ikke en grådig snylter. En kvinne var en... ja, en kvinne. Jeg skal ut på et nytt oppdrag snart. En film kalt The Fountain blir snart satt opp på norske kinoer og norske sauer trenger på nytt mitt verdifulle råd. Som alle vet er sannhetssøkende filmer som samtidig ikke er kjedelige, skadelig for helsen. Publikum trenger veiledning. Alle vet det.

The Fountain er en veldig god film. Og som sådan vil ikke den vanlige konigjenger skjønne de mest vesentlige poengene og vil dermed forlate konien med en dirrende uro som vil vende tilbake om natten og plage vedkommende. Faktisk så er det overveiende sannsynlig at uroen aldri kommer til å forlate denne personen og derfor gjøre han eller hun grunnleggende uproduktiv resten av livet.

Ja, er ikke livet merkelig? Jeg, for eksempel? I min ungdom satset jeg på å bli forfatter og filmkunstner, men verden verdsatte ikke mitt talent. Jeg klager dog ikke. Nå kan jeg istedet bruke all min tid på å avsløre humbugmakere som kaller seg forfattere. De sender sine bøker og filmmanuskripter til seriøse mottagere og tror de vil få napp. Glem det, kamerat. Ikke så lenge jeg og mine likesinnede bestemmer hva som er god kunst og ikke kunst. Vet du at John Dickson Carr egentlig skulle bli rørlegger? Jeg mener, hvor dum går det an å bli? Det går selvsagt ikke an at en rørlegger tror han er forfatter. Enda verre er det når alle andre også tror det.

Livet har LÆRT meg å ikke stole på rørleggere.

Det sies at kunstnere og rørleggere har noe felles, at begge... he, he, graver i skitten, men jeg kjøper ikke den. Kunst skal være høyverdig og kan, skal slett ikke, absolutt ikke, støte folk. Jeg mener, verden er ille nok fra før, er den ikke? om en ikke skal understreke galskapen. Nei, en kunstner bør holde seg til trygge og klare linjer. En sensurinstans bestående av betydningsfulle og ansvarsbevisste borgere bør sørge for at allmuen ikke slår kloen i skadelig kunst. Da vil verden før eller senere bli et bedre sted å være. Med likhet og brorskap for alle.

Ja, for man skal jo ikke undervurdere likhet og brorskap. I min tid som krigsflyver... da var alle like da. Lik fløt overalt. Og man skal ikke undervurdere verdien av lik som flyter. Vår kjære og kjente klode er som kjent overbefolket. Alle disse kloakkrottene som kommer krypende inn overalt... hva skal man gjøre med dem? De forlanger jo utrolig nok å bli behandlet som menneskelige vesener. Og dagens ungdom er jo ikke stort bedre. En gjeng pøbler som stjeler fra respekterte borgere og kaster egg på dem, som snylter på felleskassen og generelt sett har null respekt for oss som er eldre og klokere. Vi som har mer erfaring og vet mer.

Jeg møtte en veloppdragen ungdom i dag. Han spurte etter veien til nærmeste kirke. Jeg forklarte oppmuntret og villig veien. Mitt poeng er at hvis han hadde oppført seg en tanke mer høflig ville jeg ganske sikkert ha gått så langt som å tegne et kart til fyren. Senere hørte jeg at den pokkers kirken hadde brent ned. I ettertid er jeg tvunget til å innrømme at jeg nok handlet en tanke naivt. Tenk å forklare en velkledd, nyvasket gutt veien til kirketrappen i våre dager. Det er dømt til å gå galt.

Hva har verden blitt til? Dassrevyen brakte en nyhet i dag som virkelig fikk meg til å stusse. Dere har sikkert hørt om dem, de to gamle damene som ranet DNB NOR filialen i sentrum. Og det var ikke engang det mest sjokkerende. Det suverent verste var at nyhetsoppleseren smilte da han fortalte at to speidere hadde hjulpet dem over gaten etterpå. for så å stjele håndveskene deres. Noen ganger blir jeg så forbannet at jeg... at jeg...

Forresten, jeg traff rent tilfeldig på en av disse hedningene her om dagen. Enda en kviset, skjeggløs unggutt med en sterkt overdrevet tro på sin egen fortreffelighet. Vi kom etterhvert i gang med en intelligent, dyptgående samtale. Han fortalte om sine bravader.

Blant annet ga han en detaljert beskrivelse av hvordan en brenner kirker ned til grunnen. En trenger bensin, masse bensin, og dernest må en sørge for å spre det godt utover brennbart materiale. Altså bør bensinen tømmes ut av tyveliterskannen inne i bygget. For å komme dit trenger man en riktig tung og stor øks. En sliper den riktig skarp og bruker redskapet til å hugge seg in gjennom inngangsdøren. Hvis en av en eller flere grunner ikke bruker å ta i bruk noe så usivilisert som en øks eller ikke mener en har tid til eller ønske om å trenge inn i tusseskapen, finnes det nok av alternative metoder. Jeg skal her nøye meg med å gjengi den enkleste og minst risikable. En tar simpelthen og knuser en rute og tømmer ut all bensinen gjennom åpningen. En eneste brennende fyrstikk knipser en så inn denne åpningen (fortrinnsvis på trygg avstand) og trekker seg deretter hurtig tilbake.

Jeg satt og hørte på hans overraskende vitale og glødende beretning og kjente en uimotståelig trang gjøre seg gjeldende. Helt mot slutten av vår geniale samtale tok jeg sats og spurte han lett henslengt:

- Øh... hvordan ser avtaleboken din ut den neste uken?

Vi stod og så på mens den satans kirken brant ned til grunnen. Vi hoiet og skrek og koste oss glugg ihjel mens tullingene av noen brannfolk forgjeves prøvde å slukke det praktfulle inferno. I ettertid kan jeg til nød gå med på at dette var en tabbe.

Så sitter jeg da, på dette stedet, omgitt av murer og imbesiler. Tyver, mordere og jeg vet ikke hva. En ting er jeg sikker på. Samtlige som overnatter på dette lugubre stedet er garantert mine intellektuelt underlegne. Noe som gjør det hele enda verre, om enn noe mer forståelig, er at personalet knapt kan kalles stort bedre utrustet.

Tillat meg å komme med et eksempel til slutt, før jeg avslutter denne fortelling om triumf og tragedie...

Vaktsjefen brakte meg på min innstendige oppfordring litteratur som jeg kunne «vokse og utvikle» meg på. Han kom trekkende med SORT MESSE av John Dickson Carr. Han skjønte ikke, slik enhver tykkskalle burde gjøre, at jeg forlengst hadde lest boken. Forlengs, framlengs og baklengs, opp og ned og sidelengs.

Hvilken avsindig idiot!