Jeg trodde det skulle bli en deilig, helt vanlig middag. Fruen hadde gris på menyen og jeg kjente at tennene løp i vann. Jeg satt ved bordet mens hun serverte. Hun satte tallerkene og bestikket på bordet på en meget metodisk måte. Jeg kunne ikke annet enn beundre hennes eminente teknikk.
Fra ovnen på kjøkkenet steg velduften opp og spredte seg til stuen. Ikke bare tennene, men også tungen løp i vann. Søndagsmiddagen vår er alltid noe spesielt, men denne gangen mener jeg og tror jeg at min kjære residerende kokk har overgått eller er i ferd med å overgå seg selv.
Hun smiler. Jeg kan føle heten fra det smilet hele veien fra kjøkkenet. Middagen er klar. Jeg sitter og ser i stum beundring mens hun bærer grisen mot meg på det store fatet. Det er da, plutselig og fryktelig uventet at alt går skeis. Hun slipper fatet i gulvet og grisen spretter av fatet. Før jeg før rørt meg bøyer hun seg ned og griper tak i kjøttet og så begynner hun å denge løs på meg for alt det er verdt. Jeg går i gulvet med et brak og ser stjerner og kjøttstykker overalt.
- DU TRODDE IKKE JEG VILLE SKJØNNE DET ELLER FÅ GREIE PÅ DET, HVA? DIN KJELTRING. JEG VISSTE AT DU IKKE VILLE KLARE Å HOLDE DEG UNNA POKEREN. EN MANN I DIN STILLING BURDE VITE AT DET ER VANEDANNENDE, FOR FAN. OG TENK OM JENS HADDE FÅTT VITE DET? HAN HADDE SPERRA DEG INNE OG KASTA NØKKEL’N. HAN KAN IKKE HA ET SÅNT FJOLS SOM DEG SOM STATSRÅD. DET LIGNER IKKE GRISEN.
Slik endte den hyggelige middagen, i spy, svette og en øm skalle.
Fytti grisen!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment