Hannkatt på rov

Det er generelt sett to typer hannkatter som får ganske mye her i verden. Den ene er den ekstremt pågående typen og den andre er den tilbakelente, tålmodige jegeren, som venter på at de andre tullingene har kjempet til siste bloddråpe før han rolig og avslappet kan bevege seg inn i tomrommet som har oppstått.

Den pågående typen holder det gående hele kvelden. Han står på uten pause, uten et øyeblikks pause, og det virker. Hunnkattene liker den enorme oppmerksomheten han gir dem og de blir smigret og ruller seg i sanden foran hannkattens kåte blikk. Men da han prøver å komme nærmere spretter de opp igjen og det hele starter på nytt. Hunnkattene selger seg ikke lett. Men den pågående typen vet dette og fortsetter villig sin vedvarende kurtisering. Vi er nå inn i små timer, og hunnkattens motstand minker. Hannkatten kan lukte dette. Alle instinkter skriker at nedleggelsen av byttet er nært forestående, og forventningen får slevet til å renne fra munnen hans. Alt ser ut til å ende godt. Eventyret får en lykkelig slutt.

Det er da flere av den pågående typen ankommer eller melder sin interesse. De kan nettopp ha ankommet valplassen eller de har ventet tålmodig på dette øyeblikket, da konkurrenten er påviselig svekket og de kan knekke han ved en kjapp og avgjørende inngripen.

Men nei, da, det er fortsatt saft igjen i trøtte ben, og det går mot dager og netter med knurring av snerring, og endeløse angrep og pareringer. Hunnkatten blir lei av det hele og prøver å løpe unna, forlate valplassen, men da glemmer jegerne krangelen for et øyeblikk og forfølger det stakkars hunndyret i samlet folk, inntil hun igjen stopper og vifter med øyenbrynene og kurrer brunstig.

Hun når kanskje fram til huset sitt og husets herre slipper henne inn. Han sier det selvsagte og fornuftige at nå har hun en gyllen sjanse til å slappe av litt og kanskje får hun seg kanskje til og med litt søvn. Men det er da sangen begynner. Den gudeløse jamringen går gjennom marg og bein og tenner henne noe aldeles utrolig. Hun går på døren og insisterer på å bli sluppet ut igjen, og dermed har vi det gående igjen.

Men så, etter tre soloppganger og nedganger, i nøyaktig riktig, perfekt timet øyeblikk dukker den late hannkatten opp. De andre kan knapt se en døyt gjennom sine gjenklistrete øyene, kan knapt skjære smør med sine sløve klør, og han gjør kort prosess med dem.

Han tar hunnkatten med på restaurant. Han åpner dørene til henne, og viser henne sine anbefalinger på menyen, og når han ser stjernene i øynene hennes så vet han at i kveld, da vil det skje, da vil eventyret få en lykkelig slutt.

Da dukker hannkattens tidligere hunnkatt opp. Han kan praktisk talt høre hvordan hun kvesser klørne, hvordan hun forventingsfullt gnir potene sammen, og han sukker tungt. Dette går mot nok en blodig kveld og natt. Og morgen og overmorgen og kommende år.

Hannkatten tar fram revolveren, stikker løpet i munnen og blåser hodet av seg. En mektig og tålmodig hannkatt har endelig møtt sitt endelikt. Moralen må være: Uansett om man gjør alt riktig her i verden så kan man aldri forsikre seg mot tilværelsens bitre realiteter. Eller: Selv den mest utholdende av jegere kjenner sine begrensninger, og vet når han er slått.