God og rund (Frank og Beate på eventyr)

Beate har blitt skikkelig god og rund i det siste. Hun kan knapt gå lenger, men må skreve ut noe voldsomt for at det i det hele tatt skal gå framover. Beate har småunger i magen og vi venter at de skal ploppe ut når som helst. Justine har ikke sovet i natt. Hun kan knapt ta blikket fra det lille krypet i buret. Beate er den fjerde hetterotten vår som venter små denne uken og flere er på vei.

Vi har laget en koselig stall til dem alle nede i kjelleren. Det blir for besværlig å ha dem i stuen slik de peser på i natten og mørket. En ting (eller to) kan man si om hetterotter: De har et enormt formeringsbehov og en like tilsvarende stor evne. Jeg har gjentatt dette flere ganger til min datter Justine og min andre datter Frøya de siste dagene og prentet inn i dem at de for enhver pris må holde burene lukket. Jeg leste en historie for noen år siden om en mann som reiste på ferie og at de han overlot huset til ikke klarte å holde orden på rottene. Resultatet var at det fantes knapt noe igjen av huset (og heller ikke av forvalterne) da han tre uker senere vendte tilbake fra ferie. Hetterotter formerer seg ikke som kaniner. Kaninene formerer seg som hetterotter. Jeg får frysninger nedover ryggen bare ved tanken.

Beate står midt inne i buret og piper, mens hun prøver å stavre seg framover et skritt eller to på de pittesmå stilkene hun har som ben. Frank, den slappfisken (eller slapprotten) ligger i den lille sengen og drar seg. Han tenker vel som så at han har gjort sin plikt og vel så det i det siste. Jeg gir dem litt mer mat. Frank tar seg sammen og spurter bort til matfatet. Han tar godt for seg, men er simpelthen så mett at han rett og slett ikke klarer å spise opp alt sammen før Beate når fram. Hun gnir seg forførende mot følehårene hans og idioten blir smigret. Han faller på ryggen, stappmett og mer død enn levende, mens Beate, med sin gigantiske appetitt på alt mulig forsyner seg.

Frøya og Justine kommer ned i kjelleren sammen med venninnen Anne, som har kommet på besøk. Så hyggelig. Er det ikke det da? Det er så hyggelig å få besøk. Anne er en underlig liten skrue. Hun har flere ganger spurt om hun kan ligge med rottene, men jeg har slevsagt måttet si nei og tålmodig forklart henne at hun er altfor stor til buret.

Min kone roper på oss fra kjøkkenet. Hun opplyser om at det er tid for middag. Middag, slik et herlig ord. Jeg roper tilbake at vi kommer opp snart. Hun hører meg ikke og jeg må gå bort til trappen for å gjenta mitt positive svar. Vi står der og skriker til hverandre noen minutter, før jeg lover henne at vi skal komme opp snart og spise den herlige maten hennes.

Frøya ser rart på meg da jeg kommer tilbake. Jeg sier at det er på tide å gå opp og få oss en god, varm middag. Hun fortsetter å se rart på meg. Da oppdager jeg at hun ser ikke egentlig på meg, men på Anne. Anne har en rotte i armene, en av Beates søstere. Med en synkende følelse stirrer jeg på burene, og jeg vår mine verste antagelser bekreftet. Alle burene har blitt åpnet og alle de søte små beistene inni dem har forlatt redet. Beate og Frank og alle de andre er borte vekk. Jeg ser rundt, men jeg kan ikke se dem noen steder. Vi begynner å lete. Jeg insisterer på at vi leter, uansett hvor mange ganger Martha roper på oss fra kjøkkenet og uansett hvor mange ganger min kones søte stemme stiger i falsett, og den synkende følelsen i underlivet synker bare enda lenger ned.